Walls

ECHO OF A ROOM

A wall is a limit. A wall divides conditions.

Outside and in. This, and something else.

Behind walls, a person is born.

Another dies.

A young woman picks a colorful wallpaper for the kitchen where she will sit with her husband, her parents, her family and friends. A dog will have its bed placed next to this very wall. It will lay there, protected, protecting.

A wall is an idea, a concept of division. Of gathering family and friends, while shutting others out. A wall is private, and at the same time, very public. The other side of your living room wall is an outer wall, stopping people from entering.

The artist Signe Christine Urdal uses photography as a medium to study human relations. Being an anthropologist, she studies cultures, structures and symbols that tell stories about the people that live in, or have abandoned, a habitat. Whether it is Berlin, occupied Palestine or a village in Norway.

Urdal is fascinated by patterns, light playing on a surface, a diagonal crack in a concrete wall, a forgotten object. Through these, she gathers knowledge about people.

Being human means making choices and dealing with the choices of others. A state chooses to suppress a people. A wall separating citizens speaks of values and priorities. Narrow alleys and the high walls of a refugee camp reflects attitudes.

Through choices, we let others know who we are: A monarchist hangs a portrait of her King and Queen. A man never painted the worn boards or replaced the broken lamp. A woman displays a photo of her loved one. A man purchased four red chairs of which only one remains; the one where his father would sit, leaned against the yellow flowery wallpaper.

Urdal photographs stories. Her photos are deeply personal and function as a gateway to reflection and interpretation. In the display of these everyday scenes, dignity rests. They are careful snippets of lives that have been lived.

In her photos, Urdal also asks us: What is absence? For there are no people here. Who belongs behind these walls?

What remains when someone leaves a place?

Does a place lose its history if new people inhabit it?

There are many types of walls. The word holds both a physical and a deeper meaning. When the artist chooses to represent the human aspect through this metaphor, it presents immediate associations: Facing the wall, being a wallflower, bouncing off the wall.

Urdal's photos describe physical rooms. Each work is a story of the mutual impact rooms and people have on each other. However, by giving us the opportunity to interpret, we, the audience, find moving stories about what it means to be human. In this way, we can view her photos as an echo of a lived life.

The echo of a room.

Curator Karin Sunderø

Norsk tekst:

EKKO FRA ET ROM

En vegg er en avgrensing. Et skille mellom tilstander. 

Mellom ute og inne, dette og noe annet. 

Bak vegger blir noen født. 

Noen dør. 

En ung kvinne velger en fargerik tapet til et kjøkken. Der skal hun sitte sammen med sin mann, sine foreldre, sin familie og venner. En hund skal ha kurven sin plassert inntil akkurat denne veggen. Der ligger den beskyttet og vokter.

En vegg er en ide, en tanke om å avgrense. En forestilling om å bygge, å samle noen, men stenge andre ute. En vegg er noe privat og samtidig veldig offentlig. Den andre siden av innerveggen til et hjem, er ytterveggen som hindrer uvedkommende å komme inn. 

Kunstneren Signe Christine Urdal bruker fotografiet som medium til å utforske mellommenneskelige tilstander. Som den antropologen hun er undersøker hun kulturer, ser på strukturelle forhold, på tegn som avslører noe om menneskene som oppholder seg i eller har forlatt et habitat. Det være seg i storbyen Berlin, i okkuperte Palestina eller i en grend i Ryfylke.

Urdal fascineres av mønster, lysspill over en flate, en sprekk diagonalt i en mur, en glemt gjenstand. Gjennom disse tegnene samler hun kunnskap om mennesker. 

Å være menneske er å foreta valg og forholde seg til andres valg. En stat velger å undertrykke et folk. Muren som separerer borgerne forteller om verdier og prioriteringer. Trange smug og høye vegger i en flyktningleir avslører holdninger.

Gjennom valgene forteller vi andre hvem vi er; Monarkisten har hengt opp platter med bilder av kongen og dronningen. Han fikk aldri malt den slitte flaten eller byttet ut den gamle lampen. Hun satte fram et foto av sin elskede. Han kjøpte fire røde stoler. Nå er det bare en igjen. Hans far satt alltid der, lent mot det gulblomstrede tapetet.

Urdal fotograferer historier. Bildene er dypt humanistiske og åpner for refleksjon og fortolkning. Det hviler verdighet over gjengivelsen av disse hverdagslige scenene. De er nennsomme utsnitt av levd liv. 

I fotografiene spør Urdal også hva fravær er.  For her er ingen mennesker, hvem hører til mellom disse veggene? 

Hva blir igjen når noen forlater et sted? 

Mister et sted sin historie hvis andre mennesker flytter inn?

Det finnes mange typer vegger. Ordet anvendes både i konkret og overført betydning. Når kunstneren velger å representere det menneskelige ved denne metaforen, gir det umiddelbart assosiasjoner: Vi møter veggen, hun er en veggpryd, han spratt veggimellom av fryd... 

Urdals bilder beskriver fysiske rom. Hvert verk er en fortelling om den gjensidige påvirkningen rom og mennesker har på hverandre. Men ved å gi oss muligheten til mangetydig lesing, får vi som publikum også sterke historier om det å være menneske. 

Slik kan vi se bildene som en etterklang av levd liv. 

Et ekko fra et rom.

Kurator Karin Sunderø