UNSTABLE MEMORIES

USTABILE MINNER

Menneskelig eksistens som handling og historie:

Mennesker eksisterer gjennom handling. Gjennom våre handlinger og valg foretar mennesket dets søken etter mening og innsikt. Vi lever det filosofen Hannah Arendt kaller "Vita activa" (det aktive liv). Vi er som vesen tilbøyelig til å gjenta våre tanker og handlinger ikke ulikt Sisyfos, dømt til hver dag å rulle en kampestein til toppen av et fjell, for så å se den trille ned tilbake. Selv kommer vi kanskje aldri til toppen av fjellet i våre liv, men undertiden utvikler vi oss og får innsikt og forståelse om tilværelsen. 

Som Aristoteles påpeker (og som alle småbarnsforeldre vil kunne bekrefte) er vi av natur nysgjerrige. Vi tenker og stiller spørsmål om fortiden vår i nåtiden, som igjen umiddelbart blir en del av fortiden. 

Gjennom vår sannhetssøken, observerer, utforsker, og gjenskaper vi fortiden, for på den måten prøve å bevege oss mot en bedre fremtid. Vi kan ikke fjerne eller løsrive oss fra fortiden, den er allerede begått. Historiens vind blåser ubarmhjertig videre. Vi kan likevel bidra til den felles historiske hukommelsen ved «nedtegninger», eksempelvis i form av tekst og/eller kunst. Kunstuttrykk vil kunne fange og formidle det som blir fortidens stemninger og historier, og bidra med perspektiver for ettertiden som gir oss bedre forståelse for det som har passert. Kunstnerens skapelse av et verk er å omsette det åndelige og sanselige samt mentale erindringer og innsikter til handling. Dette er Vita activa. Kunsten kan derfor være en linse og kilde til innsikt om hvor vi har vært, hvor vi er, og hvor vi er på vei. 

Om «ustabile» og «minner»:

Ustabil: ikke stabil, skiftende, ustadig, plastisk, rotløs, usikker, midlertidig

Ustabil nostalgi / ustabile forhold / ustabil tid / ustabile sanser / ustabile følelser 

Minner: evne til å minnes, hukommelse, erindring, levning

Ha godt minne / tilslørede, vage minner / levende minner / fjerne minner / glemte minner / gode minner

Kunstnergruppen FEM har tatt for seg et engasjerende og tidsaktuelt tema som angår oss alle. Tittelen «Ustabile minner» peker på noe universelt.

Vi eksisterer alle i det samme universet. På tross av ulikhet i nasjonalitet, språk, religion og ressurslikhet, må vi alle ta del i den menneskelige tilstanden, og er alle på vår egen måte båndlagt av det som kom før.  Vi deler det faktum at vi er et ufullkomne vesen som lever fra et kaotisk, ustabilt øyeblikk til det neste. Derfor eksiterer minnene våre også i en ustabil tilstand: Livet vårt er alltid i endring. Vi får mangfoldig erfaring som vi som enkeltindivider omfavner og håndterer vidt forskjellig. Dermed blir den kollektive prosessen med å nedtegne, erindre, og skildre fortiden individualisert og uorganisert. Den er også ofte motstridende og ufullkommen. Når våre individuelle minner er ustabile, vil også den kollektive historien vår måtte stå på ustabil grunn. 

Historie og minner er noe mer enn bare fortid. Det kreves i tillegg en innsynsprosess i, og registrering av fortiden, slik at denne kan forbli hos oss. Minnene våre er på mange måte noe levende. Vi vedlikeholder kontinuerlig historien vår og bygger fremtidens historier i konteksten av de som allerede foreligger. «Den konstante dialogen mellom nåtid og fortid blir gjentatt». I dette perspektivet er minner både noe syklisk og skiftende.

Minner er noe som mange av oss forbinder med nye dypt personlig og subjektivt. Det er lett å tenke på det som noe hver av oss «eier». Likevel er dette eierskapet på mange måter uthulet. Våre minner har mange feilkilder. Både når minnene først «skapes» og når de senere skal plasseres og kontekstualiseres etter hvert som våre liv skrider frem. Det er for eksempel ingen garantier for at det som engang opplevdes som varmt, trygt og sikkert, vil kunne betraktes slik i fremtiden, eller oppleves slik av andre som deler de samme minnene. Er det overhodet riktig å omtale to ulike erindringer av den samme hendelsen som «det samme» minnet? Våre Minnene som er så dypt knyttet til oss og hvem vi er, er nettopp på grunn av denne subjektiviteten også noe flyktig og plastisk – noe ustabilt. 

Dette spenningsfeltet mellom det personlige og det utenforstående, det permanente og det flyktige, det subjektive og objektive, er å spore i alle verkene i denne utstillingen. Både på individ- og makronivå.

Den ustabile kunsten:

I denne utstillingen har historie[r] og minne[r] blitt gjenskapt ved kunstnernes konkrete handlinger. Det kan også hevdes at de skaper nye minner ved å skille, assimilere, organisere og representere sine egne sanseinntrykk og erindringer. De har tatt valget om å løfte frem noe fortidig og omsette det til noe konkret som kan erfares i nåtid. Noe som før var en forestilling erfart (fortid) av den ene, er nå omformet til noe som kan erfares (nåtid) av flere. Kunstneren får innsikt i sin egen historie, artikulert gjennom sine verk. Tilskueren tilbys via utstillingen å bli med på reisen, men uten garanti for at oversettelsen fra fortid til nåtid vil forstås identisk for alle. Dette er heller ikke målet. Denne tolkningsheterogeniteten innebærer også nødvendigvis at kunstverket på sitt vis bidrar til det ustabile. 

Den ustabile observatøren:

Mennesket blir kastet inn i sine liv. Gjennom våre handlinger, samt den historiske og sosiale konteksten vi befinner oss i, påvirker vi samtidig som vi blir påvirket av hverandre. Vi former hverandre konstant. Både som et individ «jeg» og som et kollektivt «oss». 

Desto lenger vi lever og mer vi erfarer, des flere minner blir innprentet i tidslinjen vår. Selv om mange av våre mest intense minner kan virke evige og uforanderlige, er hukommelsen vår skjør og feilbarlig. Vårt mest grunnleggende verktøy for å erindre fortiden er ufullkomment. Når vi henter frem et minne, endres dette litt for hver gang. Vi foretar små redigeringer uten å selv vite være det bevisst. Det som faktisk skjedde, blir gradvis skiftet ut med noe annet – det vi husker skjedde. Vi er som individer og samfunn utviklet til å drikke dypt og grådig fra Lethe. Vi vil sjeldent kunne fjerne oss fra fortiden helt og holdent, men vi er i konstant fare for å manipulere våre historier og erfaringer i tråd med våre egne fordommer, misoppfatninger, og preferanser. Vi har et grunnleggende anlegg for plastisitet i våre minner, noe som både mulig- og nødvendiggjør at vi må bygge våre kommende historier kun delvis på det som tidligere faktisk har funnet sted. 

Oppsummert:

Vi må erkjenne og tilgi våre ustabile historier på reisen i våre liv. Vi vever våre minner med egne hender gjennom hele livet. Dersom vi skal ha noe håp om å bli klokere (både som et individuelt «jeg» og som et kollektivt «oss»), med henblikk på hvor vi har vært, hvor vi er, og hvor vi er på vei, vil vi alltid være avhengig av andres nedtegninger og formidlinger. Vi må dog være var; både nedtegningen og vår egen observasjon er mangelfull og derfor iboende ustabil. Ved iherdig og nøysom innsats vil likevel fortidens hendelser, sanser, inntrykk og perspektiver kunne viderebringes og omsettes til dyrebar kunnskap og verdifull erkjennelse. Ved å omfavne vår sannhetssøken som en del av våre gjentagende, daglige handlinger (vita activa) vil vi kunne stå støtt også i det ustabile landskapet. 

Vi vil alltid slukke tørsten i Lethe. Så lenge våre minner er upålitelig er det alltid noe mer som gjenstår å avdekke, redde, eller bevare. Som Sisyfos må vi innfinne oss med at arbeidet aldri vil sluttføres, samt lære å omfavne dette som et gode.

Nuri Sakong