Å sette spor
UTSTILLING: FEM // Å SETTE SPOR
Om å sette spor
«Spor er de merker vi etterlater oss og som forteller noe om tiden og omstendighetene rundt da de er satt. Vi leser sporene med nåtidens blikk og erfaringer, og slik forsøker vi å forme nye meninger og økt forståelse av nåtid og situasjoner vi befinner oss i.» Kunstnergruppen FEM ønsker å utfordre sansene ved å stille spørsmål om behov for å lage spor og synlige merker etter oss. Gjennom dialog og ved måten de setter sammen utstillingen på kan de både forvirre og utfordre hverandres kunstnerskap.
FEM består av billedkunstnere Snøfrid Hunsbedt Eiene, Signe Christine Urdal, Evy Horpestad Tjåland, Anita Tjemsland og Yumiko Ashley og 10. november åpner de en ny felles utstilling i Ølhallene på Tou.
Utstillingsperiode: 10-27. november i Ølhallene
Åpningstider: torsdag og fredag kl 12:00 – 18:00, lørdag og søndag kl. 12:00-16:00
Utstillingen er støttet av TOU, Stavanger kommune og Rogaland fylkeskommune.
I: Å SETTE SPOR (I HVERANDRE)
Tekst av Hildegunn Guddal Svensson
KAPRIFOLEN
Hun begir seg inn i kaprifolskogene. Minnene kan være vage, men duften er det ikke. Alltid er den like sterk og fullkommen, insisterende. Duften vekker stemninger som flyter sammen i transparente lag og blander seg med angen fra andre barndomsblomster. Det blir sen septembersol og bladene blør, blomstene blekner, regnet glitrer på bladene. Snart skal de langsomt dale, hvile en stund på bakken, bli oppslukt av insekter av mange slag, for så å bli til jord. Men for en skjør, søtlig og rosa skjønnhet er tiden aldri inne, den slynger sin duft gjennom alle hennes årstider. Gjør henne levende til stede da og nå, på samme tid. Kaprifolen i henne.
BLONDEHUSET
Årlig var hun på besøk. Står utenfor det hvite sveitserhuset. Møner kantet med løvsagerkunst. Laget av en snekker med sans for blonder, kanskje bar han på en hemmelighet. Florlette blondegardiner blafrer i vinduene. I karmene står pelargonier i hvite potter og fra kjøkkenet dufter det søtlig av fløyelsgrøt. Om kvelden får hun hjemmevevde ulltepper, kvetel, i lyseblått og hvitt mønster, pakket rundt seg. Over stolen henger en nattkjole med en krage av blonderoser. Hun lytter til svake stemmer fra kjøkkenet under. Det hersker en mild fred, hun er trygg. Likevel er hun en fremmed. En som bringer med seg andre ord. Flere tiår senere er hun nok en gang på besøk. Fortsatt er hun en gjest. Disse etterdønningene. Som aldri ebber ut i henne.
DAMMEN
Kunstløpsskøytene var skinnende hvite med stålpigger til å tegne sirkler og ornamentale riss. Ingen tilskuere fulgte med på deres barnlige, florsilkelette glede, deres chiffonskimmer-øyeblikk. I frostroser under dem lå Askepott i safirblå kappe og utslått hår. Men hun lå alene, for ingen andre ønsket å være der; ingen svaner, fisk, nøkken eller vannliljer. For dette var ingen naturlig innsjø med dunkle dyp, nei, det var en ganske grunn vanndam, nærmest en forvokst pytt, uthulet av gravemaskinenes utrettelige arbeid. Isen var krakelert som frotté, gråblåst av sand. Dammen eide ingen gåte. Likevel var den stor nok til å skape drømmer på. Glassklar og glatt nok for dem til å sette avtrykk på. Det handlet jo om å bli et blikkfang i eget liv.
HVERDAGENE
Hun rydder i sine foreldres hus. Tømmer skuffer og skap. Hun rekonstruerer, forsøker å forstå. Forstå det? Er det egentlig mulig å forstå disse fraflyttede gjenstandene, disse opphopningene av levd liv, disse hverdagsskattene som en gang tilhørte noen, omgav noen, laget rammer omkring noen. Hun rydder i sine foreldres hus. Finner håndskrevne brev fra sin far til sin mor. En legende om kjærlighet og død. Hun finner gamle kulepenner, disse husker hun godt. De som alltid blødde blekk. Kanskje skrev han sine kjærlighetsbrev med dem? De har tørket ut, eller i alle fall nesten. Hva skal hun gjøre med dem nå? Skrive om fortellingen? Hun aner en eiendommelig aura i gjenstandene. Hun aner at alt hun finner, taust har formet henne med sin ømhet og sitt vemod.
DET STILLE SUSET
Storslagne furutrær med kroner høytidelige som gresk-ortodokse kirkekupler. Under furutrærne ankommer hun sin egen fortid, men hun er annerledes, flettet inn i andre mennesker og år, som hun nå er. Røttenes forgreninger, hun ser det klart; de som har slynget seg gjennom- og med henne, nesten ubemerket. De langlinjede. De store, gamle fra tidlige år, og de yngre, smalere, senere hendelser. Vennen hennes, som hun delte skjebne med. Vårlyset. Liljekonvallstedene. Solens flimrende lys inn i et transparent skogsmørke. Mennesker hun møtte, mennesker hun fødte, mennesker som er døde, mennesker hun ble berørt av. Skogen: En pastorale. Balsam mot håndflaten. Sanselighet, sensualitet og silentium. Stillhet.
*
II: Å SETTE SPOR (I HVERANDRE)
Fiolette stammer. Ditt bilde. Grønne sletter mitt svar. (Astrid Hjertenæs Andersen)
Ølhallene på Tou er stedet der kunstnergruppen FEM, bestående av Anita Tjemsland, Signe Christine Urdal, Yumiko Ashley, Evy Horpestad Tjåland og Snøfrid Hunsbedt Eiene, nok en gang har satt hverandre stevne (første gang var i Ustabile minner, Skur 2, 2021), i utstillingen Å sette spor.
Å sette spor er som et visuelt kor med mange sterke enkeltstemmer. Her møtes nye og gamle kunstverk. Her er øyeblikk, og år med arbeid. Her er spor, og spor blandet. Minnekortesjer. Eldre kunstverk brukes om og inngår i nye møter. Slik oppstår det fortsettelser og sammenhenger, men kanskje også paradokser, forvirring og nye spørsmål. Det definitive har veket plassen for det uavsluttede, men nettopp i det, kan nye funn og fortellinger stige til overflaten. Akkurat som i livet selv. Når man blander sinn og sjel. Åpner seg for hverandre. Finner berøringspunkter.
Forsoningens kunst
Kunstverkene i Ølhallene er ikke ferdigfortalt. Tvert imot er kunstverkenes poesi og billedmessige skjønnhet, sanselighet, metaforiske åpenhet og mangel på skråsikkerhet, en generøs gest til deg som betrakter: Hvilke spor har livet satt i deg? Hvilke avtrykk har du satt, hva har gjort deg uunnværlig for andre … Aldri kan vi løsrive oss fra tiden før i dag, for alle har vi historier som vi til stadighet henter opp, reorganiserer og redigerer i. Som vi gjenforteller og vever inn i andres spor og dager.
Du blir aldri den samme som du var. Og kanskje er det fullkomne livet, akkurat nå. Slik handler dette dypest sett om hva vi alle har til felles: Å være menneske omgitt av tiden – «den store mester». Det er også en forsoningens kunst vi er vitne til her. Og det er ingen finale.
I mitt ansikt
har jeg risset inn
ansiktene av alle
dem jeg elsket –
Hvem tør nå si
at jeg ikke er
vakker?
(Vjatsjeslav Kuprijanov).