PUST
PUST PÅ MEG
Birgitta Haga Gripsrud
Skalpellen gjennom moderkroppens lagvise vev der på operasjonsbordet. Keisersnitt – det haster visst – og det nye åpner seg. Det blir sagt at barnet skrek allerede før hun var ute av livmoren.
Å komme velberget ut til liv og strid, på den ene eller den andre måten, er å fødes til pust. Skriket skiller mellom en tidlig vannbåren eksistens som ikke-pustende austronaut i mors liv – et sam-liv hvor alt man trenger distribueres sømløst fra en kropp til en annen via morkaken og navlestrengen – og et nådeløst, men etterhvert nødvendig, møte med den verden som omslutter de to kroppene. Her blir et livskrav gitt oss: pust, dersom du vil leve.
Men pusten er ikke alene nok for overlevelsen. Filosofen Arne Johan Vetlesen skriver slik: «Det nyfødte menneskebarnet, hvis blotte pust retter et bør mot omverdenen – et ordløst imperativ om å bli tatt hånd om, om å bli ivaretatt i sin eksistens, i sin væren som hjelpeløst prisgitt menneskelige ivaretakere.» To livsvilkår er etablert: pusten og forbindelsen til den omsorgsgivende andre.
Hva er pust? Medisinen lærer oss at åndedrettet er en sirkulasjon. Oksygen inntas i organismen, mens karbondioksid utsondres. I inspirasjonen, pustes O2 inn lungene, og alle kroppens celler forsynes via blodbanen. Motsatt, i ekspirasjonen, tar blodbanen med seg CO2 fra cellene og til lungene, der den åndes ut.
Å puste er for mennesket både en refleks og noe viljestyrt. Det kan holde pusten, bevisst eller ubevisst. Vi tenker kanskje om åndedrettet at det tilhører individet, men sannheten er at åndedrettet utveksles med våre omgivelser, og, i kraft av dette, viser oss at vi er avhengige, at vi også er natur. Vi glemmer det, slik vi også glemmer å puste med magen.
Signe Christine Urdals verk løfter slike grunnleggende særegenheter og sammenhenger fram. Ikke bare som spektakulære objekter for det blotte øye, men også som gjenstander for bevegelse, sansing, lytting og undring. Bølger av pust og vind, det er vart, det er voldsomt, jeg duver i dansen mellom lyset og skyggen, jeg er.
Som et dyr værer jeg blod og melk, eller graver etter gjenglemte knokler i jorden.
Det røde, det hvite, det brune. Vener, årer, pumper. Gjennomsiktige kapillære strukturer, transportsystemer for vann og blod og luft, vev, elementer, materier og forbindelser. Ved å være tilstede i Urdals utstilling med min sjels øye dras jeg mot det omskiftelige livet, med ett på gyngende grunn.
«Pust på meg», sa Mamma som liten til sin mor som hadde drukket av altervinen under nattverden og ånden hennes luktet så annerledes, så godt.
Det var pusten som innledet: i voldsomme kast advarte den om at døden stod på trappene. Det var Mamma sin pust som nå ledsaget riene – i en omvendt fødsel – ut av livet. Etterhvert, lengre pauser mellom åndedragene. Hun skrek ikke. Et siste pust bare, nesten umerkelig denne siste gangen, så var det bare slutt. Jeg la øret på brystet hennes. Stille.
Jeg så min kropp i hennes kropp.
Jeg svømmer på ryggen til Mamma
Hun kan puste i vannet og flyter
Hun kan bære oss begge
Den varme og trygge huden under meg, og jeg lar meg transportere
Etterhvert er det jeg som holder pusten
under overflaten
Jeg er liten, men aldri redd for dypet
En fryktløs vannmann under vann
eller en gjenglemt akrobat
Nå kjenner jeg frykt for det ukjente, for dypet, for suget der.
Jeg trekker pusten og går ned likevel.
Ikke til havets salt-klare strøm av uendelighet, artsmangfold og plastpartikler,
men til tjernet og skogens dunkle og stillestående materie
løv, gress, greiner og barnåler, insekter. Ål eller ørret. Alt sedimentert
gjennom evigheten som metervis av bløtt, brunt, svoveldunstende mudder.
Jeg kommer opp for å finne pusten
En øyenstikker hviler i sola på steinen i vannet der
Den nøler
med usikre vinger snur den seg
langsomt
vender sine tusen-øyne mot mine to, der jeg dupper i vannflaten
Den er nyfødt eller døende
1 A. J. Vetlesen (2007). Hva er etikk? Universitetsforlaget. Side 68.
2 «Åndedrett» i Store norske leksikon; «respirasjon» i Store medisinske leksikon. Hentet fra snl.no 17. juli 2024.